Bedre vurderingspraksis

Jeg jobber på en forholdsvis liten privatskole med rett over 100 elever. I løpet av fjoråret hadde jeg en kollega som tok 15 studiepoeng i vurdering. I den forbindelse fikk vi andre lærere visse oppgaver og emner vi skulle jobbe med på henholdsvis småtrinn, mellomtrinn og ungdomstrinn. Dette var en nyttig arbeidsprosess hvor vi tok for oss temaene elevkartlegging, elevvurdering og elevmedvirkning på alle trinn. Vi gikk gjennom lovverket i forhold til nevnte punkter og tilbake til praksisen vår for å se hvor vi sto i forhold til hva som er forventet av oss. Samtidig utarbeidet vi planer for hvordan vi skulle jobbe fremover med elevmedvirkning og elevvurdering – normativ og summativ vurdering. Et av de punktene vi fant ut at vi måtte arbeide grundigere med var elevmedvirkning og klar målformulering i forhold til elevene. Vi hadde ikke tydeliggjort målene godt nok for elevene, og på den måten ikke ansvarliggjort dem når det gjaldt hva som var forventet at de skulle kunne i et emne. Her er et utklipp av hva vi kom frem til, først om elevmedvirkning:

Veldig greit med planer, men de må anvendes for at det skal være noen vits i dem. Når jeg ser på de tre eksempelskolene i forelesningen blir jeg mektig imponert. Det krever stor innsats å snu ei skute som har vært på samme kurs i mange år. Jeg opplever på skolen min at det tar tid å endre praksis. Mange er villige, men all dokumentasjon som er påkrevd spiser opp tiden til flere av kollegene mine. Dessverre. Andre igjen er blant "ildsjelene" som klarer å omstille seg og ta i bruk blant annet digitale hjelpemidler i vurderingsprosessen, som for eksempel It's learning. Her er hva vi har av retningslinjer for vurdering:

Vurderingspraksisen vår har endret seg i forhold til å gi tydeligere fremovermeldinger. Før alle foreldresamtaler skrives det vurdering og fremovermelding til elevene.

Sammenlignet med eksempelskolene har vi et langt stykke å gå. Spesielt i forhold til nedbryting av kompetansemålene slik at de blir forståelige for elevene, og i forhold til periodeplaner. Stort sett er det slik at detaljerte målformuleringer presenteres foran prosjekt- eller gruppeoppgaver og ikke i det daglige arbeidet. Det bør finnes synlige, forståelige mål for elevene i forhold til hver eneste ukes planer og forventninger. Det er jo på denne måten at elevene blir i stand til å jobbe målbevisst for å mestre målene. Ikke bare vi voksne trenger mål for det vi gjør, også elevene gjør det. Akkurat dette kommer til å bli et av mine mål for tiden som ligger foran: å få konkretisert kompetansemålene og brutt dem ned til detaljerte mål som elevene kan strekke seg etter, og synliggjøre dem for elevene.

Bloom's taksonomi

Å bryte ned kompetansemålene i delmål er en tidkrevende oppgave når vi snakker om vurdering. Men likevel er det nødvendig for at man skal kunne grunngi vurderingene av elevene. Bloom’s taksonomi kan være nyttig i denne møysommelige arbeidsprosessen.

Denne oppgaven tar utgangspunkt å bruke Blooms taksonomi for å bryte ned kompetansemålene i delmål, med vurderingskriteriene ”over middels grad av måloppnåelse”, ”middels grad av måloppnåelse” og ”under middels grad av måloppnåelse”. Jeg har tatt for meg et av kompetansemålene i norsk for 7. trinn:

Det er viktig at eleven skal kunne forstå hvorfor en vurdering av vedkommendes arbeid blir som den blir. Eleven trenger å se hva det er forventet at han skal kunne for å vite hva han skal kunne eller hva han må jobbe med. Uten forståelig mål famler eleven i blinde. Målene må presenteres sammen med oppgaven, og målkriteriene må sees på sammen med elevene. Ofte kan også elevene være med på å utforme vurderingskriteriene, spesielt i vurdering av prosjekter og gruppeoppgaver. Da vil de lettere forstå hva som må til for å få en god vurdering av arbeidet.
---------------------------------------
Kilde:
UFD (2006) Kunnskapsløftet - fag og lærerplaner for kunnskapsløftet. Undervisnings- og forskningsdepartementet [Internett] Tilgjengelig fra: http://udir.no/grep/Lareplan/?laereplanid=1001576&visning=5&sortering=3&hoid=1001579 [Lastet ned 08.11.2009]

Integrering av IKT i undervisningen

ITU Monitor (2009) sier blant annet at det er sammenheng mellom elevens digitale kompetanse og skoleleders prioriteringer i bruk av IKT i fagene. Det trekkes frem at infrastruktur, tilgang til IKT ved behov, ressurser til IKT- drift ved skolene, midler til å integrere IKT i fag, bruk av LMS og systematisk kompetanseutvikling av lærerne er faktorer som spiller en rolle for elevens digitale kompetanse. (ITU Monitor 2009)                                                                                                                                                                                                         


Som figuren viser er ledelsen en viktig faktor i forhold til implementering av IKT i skolen. I følge Phillipa Lee er 70% av ansvaret knyttet til ledelsen, 20% til selve prosessen og bare 10% til teknologien. Det er dermed ledelsen som har hovedansvaret, og ikke den enkelte lærer. Det er skoleledelsen som må utvikle en langsiktig plan i forhold til implementering av IKT i undervisningen, i forhold til å sette av ressurser og midler til kompetanseheving hos lærerne, samt utvikle en visjon for selve IKT-bruken.


Nå vil jeg ikke henge meg opp i bare ledelsens ansvar i dette innlegget, men også hva den enkelte lærer bør tenke på i forhold til hva man skal kunne eller ei. Det er greit at ledelsen har det overordnede ansvaret. Men det er viktig den enkelte lærer også motiverer seg til å prøve å utvikle seg gjennom IKT. Ledelsen skal legge til rette for det både formelt sett og i forhold til tid og ressurser, men læreren må faktisk gjennomføre det og implementere det i sin undervisning! Er man lærer så må man tilpasse dagen i dag til dagen i morgen. IKT er kommet for å bli, og godt er det. 


En god ledelse legger opp til realistiske mål og oppnåelige resultater. En god ledelse tar vare på sine ansatte. Jeg tror ikke det er lett for den eldre garde å bytte frekvens fra den gamle, gode tavleundervisningen til det spekteret av digitale muligheter i dag. Jeg tror at mye av det gode, gamle er veldig godt undervisningstoff. Og jeg mener at det ikke skal kastes bort. Mange skatter ligger gjemt i permene til de som har vært lenger i skolen enn oss andre. Det skal vi huske på...alle pennestrekene som har blitt ført, alle anstrengelsene som har blitt lagt ned, alle tårene som har trillet ned en slitent kinn og all kunnskapen som har blitt bokført. Det må ikke kastes bort fordi om vi lever i en ny, digital tidsalder. Men kanskje det skal "sprites opp" med IKT og på den måten bli mer "up to date"? Om vi kunne kombinere kunnskapen fra permene over i vår digitale hverdag ville vi blitt så mye rikere. Vi trenger ikke finne opp kruttet på nytt. Vi trenger bare en ledelse som SER, TILRETTELEGGER OG VIDEREFØRER. Den enkelte lærer har et selvskrevet ansvar i forhold til å øke sin digitale kunnskap og kompetanse. Likevel er det ledelsen som må legge opp til dette i en lokal handlingsplan. Gjennom intern, formalisert kursing og kollegaveiledning kan lærerne bygge opp en felles kompetanseplattform. Det krever selvsagt en pedagogisk IKT-veileder for å hjelpe til med dette. Det må stilles kompetansekrav til de ansatte og den interne veiledningen og kursingen bør sørge for at alle får samme utgangspunkt i forhold til digital kompetanse (gjerne mer enn minimumskravet). 


Rollefordelingen i en slik prosess vil altså være:
* ledelsen og IKT-veileder utarbeider en lokal plan for kompetanseheving blant lærerne
* IKT-veileder eller annet kompetent personell gjennomfører kurs/veiledning i henhold til kompetansekravene som stilles i handlingsplanen. Denne omfatter også bruk av nettressurser og aktuell pedagogisk programvare
* den enkelte lærer integrerer ny kunnskap i undervisningssammenheng


-----------------------------------
Kilder:
ITU (2009) ITU Monitor 2009 - Skolens digitale tilstand, Oslo, Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning,  [internett] Tilgjengelig fra ITU: http://www.itu.no/filestore/Rapporter_-_PDF/ITU_monitor09_web.pdf [Lastet ned 30.10.09]