Prosjekt og produkt

Jeg startet med det overordnede begrepet "Mediedanning". Det er et begrep som er så vidt at jeg straks begrenset det til å omfatte elever og nettvett. Det er urealistisk at jeg skulle kunne dekke et så vidt område i en podcast, og det ville blitt umulig å måle resultatet. Ut fra mediedanning utformet jeg problemstillingen "Hvordan skal elevene utvikle sunt nettvett?". Dette måtte også avgrenses videre slik at jeg siktet inn mot en spesiell gruppe elever. Jeg valgte da mellomtrinnet. Problemstillingen ble dermed "Hvordan skal elever på mellomtrinnet utvikle sunt nettvett?". Neste skritt på veien ble å avgrense problemstillingen til "Hvordan kan LÆREREN tilrettelegge for at elevene på mellomtrinnet skal utvikle sunt nettvett?" Til slutt ville jeg ha frem hvilket middel læreren skulle bruke i dette arbeidet, nemlig en podcast. Produktmålet er altså et resultat av flere avgrensinger. Denne måten å arbeide på er nyttig. På denne måten gaper man ikke over for mye, og man spesifiserer både problemstilling, hvilken gruppe man sikter inn på, hvem som skal utføre en oppgave og middelet for å utføre oppgaven. Definisjonen på et medieprosjekt kan være:

• å presisere
• å konkretisere
• å planfeste
• å gjennomføre
• å måle
• å ferdigstille
• å dokumentere

Dersom man har en vag eller uklar problemstilling vil man troligvis ikke klare noen av de ovenfornevnte punktene. Det er viktig med klare avgrensinger for å få til målbare resultater.

Mediedanning og mediepedagogikk

Dagens barn og unge vokser opp i en digital tidsalder helt ulik den forrige generasjons oppvekstvilkår. Identitet dannes i dag både i den fysiske verden og i den virtuelle verden. Barn overstrømmes av inntrykk og påvirkning fra resten av verden og blir dannet i tråd med dette. Hva skjer med de unge i denne formen for globalisering? Kan bilder og inntrykk fra medienes verden mobilisere ekte medfølelse og empati? Kan dette erstatte fysisk nærhet og medmenneskelig varme? Hvilken påvirkning har digital kommunikasjon på de unge i supermodernitetens tidsalder? Taper den mellommenneskelige kontakt terreng overfor den teknologiske kvasi-interaksjonen?


Spørsmålene er mange, og svarene er ikke enstydige. Den mediekulturen de unge lever i skaper kontinuerlig endrede fremstillinger av virkeligheten gjennom nyheter, filmer, reklamer og såpeoperaer. Kupainen (2005) bruker metaforen "medienes favntak" om forholdet mellom menneske og mediene. Metaforen reflekterer på den ene siden at individet er sjebnesvangert fanget av mediene, samtidig som man får trøst og varme i medienes trygge favn. Likevel er det et faktum at mediefavntaket er klamt: det personlige møtet med andre mennesker blir mer og mer erstattet av virtuelle pseudokontakter med TV-personligheter. På denne måten glir mediedanningen over i hendene på multinasjonale kommersielle konglomerater som har noe å selge.
Er de unge i dag på vei bort fra virkeligheten og på vei inn i en virtuell verden der de styres av inntrykkene fra media? Skolens rolle i dette spørsmålet må i så fall bli: hvordan kan den norske skole i dag fremme mediekompetanse hos elevene?


Mediekompetanse kan defineres som "et middel til å utvikle redskapsorienterte ferdigheter OG en målrettet virksomhet som støttet de unges identitetsoppbygging og danning. Soilikki Vetteranta (2007) sier i artikkelen "Mot mediedysleksiens tidsalder?" følgende: "Det grunnleggende spørsmålet bør være hvordan mediekulturen kan bidra til unge menneskers vekst som balanserte, sosialt ansvarlige og konstruktivt kritiske, handlende individer. Evnen til å beherske utstyr må følges opp med spørsmålet om hvilken virkelighetsoppfatning vi ønsker å fremme ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Greier vi å utvikle de unges kulturelle kompetanse og evne til empati og kritisk lesning av mediene ved å gi dem mulighet til deltakelse i og dialog med omverdenen?"


Barn og unge trenger stabile, trygge voksenpersoner rundt seg i identitetsdanningen, hjemme så vel som på skolen. I en tidsalder der det er "fri flyt" av informasjon gjennom datateknologien og medier er det desto viktigere å fremme elevenes evne til kritisk sans og dømmekraft, såvel som etisk og moralsk standard. Å fremme mediekompetanse vil også innebefatte å hjelpe elevene til å utvikle evne til å vurdere medietekster og øve kildekritikk.


I mediepedagogikken har to holdninger preget diskusjonen. På den ene siden ser man hvordan IKT åpner for uendelige læringsmuligheter, bidrar til barnas utvikling, stimulerer til aktivitet og deltakelse, beriker fantasien og øker muligheten for likeverd i samfunnet. Men på den annen side sees IKT på som en risiko sett i sammenheng med faktorer som nettavhengighet, aggressivitet, muskelverk og inaktivitet, manglende sosial trening, utarming av følelseslivet og fremmedgjøring for det virkelige liv (Forsberg og Pölsö 2001).


Unge i dag har fått betegnelsen "cyberkids" eller "det glokale barnet". Deres bevegelsesradius omfatter gata hvor de bor såvel som nettsamfunnene de er borgere i eller spillene de har en identitet i. De lever på en måte i to verdener: den ene er reel, den andre har de selv skapt - sistnevnte kan de selv velge alder, kjønn, utseende og personlighet. Denne siste er mye mer forlokkende enn skolen med sine rutiner og faste mønstre. Den virtuelle verdenen er der man kan leve ut drømmer, fantasier, flykte fra hverdagens oppgaver og plikter og hvor man kan få umiddelbar tilfredsstillelse og underholdning. Disse to motpolene er det vi lærere må prøve å bygge bro mellom. Hvordan kan vi utnytte elevenes virtuelle verden i en læringssituasjon? Jeg har ikke fasitsvaret på dette. Men ett vet jeg: man kan ikke utelukke og fordømme denne realiteten. Dette er en meget viktig del av barn og unges hverdag. Utfordringen er å klare å binde disse motpolene opp mot hverandre i et læringsmiljø. Hvordan kan vi dra nytte av elevenes virtuelle hverdag og bruke dette til å fremme læring, sosial kompetanse, nettvett og mediekompetanse?


Jeg håper vårens studieemner vil gi meg ideer og metoder for å bygge denne broen. Jeg tror alfa og omega er å bruke elevenes kompetanse for alt hva den er verdt, omforme den, pusse og gni, få frem essensen og det man kan bygge videre på for å øke elevenes generelle kompetanse både som menneske, medborger og deltaker i samfunnet forøvrig.


------------------------------
Kilder: Soilikki Vettenranta (2007) Mediedanning og mediepedagogikk, Gyldendals Norsk Forlag, Oslo